Norge i østlige Europa

Det var underlig å skifte mellom tidssonene når vi passerte grensen fra sør mot nord mellom Finnland og Norge ved Skoltefossen. Deler av Norge ligger faktisk så langt øst at det er øst for St.Petersburg og Istanbul. Vardø som er vår østligste by er også Europas eneste by som ligger i en arktisk klimasone, dvs at det gjennomsnittelige ikke er over 10 grader en eneste kalendermåned i året.

Siden 1307 har det vært festning i Vardø, da Håkon V Magnusson skjøv Norges østgrense hit. Dagens festning har passet grensen i 250 år, og hilser sola med salutt hvert år når den kommer fram etter 74 døgn under horisonten.

De holder her en grensepost.

Med sine arbeidsnever –

De verger liv mot ødets frost,

De gjør at landet lever.

Når vinternatten velter frem,

Står lys imot fra deres hjem;

Og det er tid å lønne dem

Hvis liv er landets grense.

Fra ”Sang til Vardø” av Nordahl Grieg, 1939

Grenseland

I dag startet dagen i Siida, et museum i Inari som både presenterer naturen og Inari samenes kultur. Utstillingene var flott satt opp, og naturens endringer gjennom årstidene laget omrammingen, og folket sto i midten. Interessant, se link til museets sider: http://www.siida.fi/contents?set_language=en

Så fortsatte turen nitten  mil langs Enare sjø, fra Inari samenes område, gjennom skoltesamenes kjerneområde, innom Neiden Kapell, og til og fram til Kirkenes. Landskapet forandret seg gradvis til mer fjellfuru og småvokst bjørk, og stein i alle størrelser.

Den lille kirka i Neiden er bygget som "byggesett" i Trøndelag og skipet nordover. Åpnet i 1902, og var nok ment som en fredelig markering mot Russland for å vise at her bodde nordmenn. Det var kort avstand til de nye gullblanke kuplene på den russiske ortodokse kirka i Boris Gleb som var bygget noen år tidligere.

Både i Neiden og i Boris Gleb står det også to mindre, og mye eldre, russisk ortodokse kapeller. Et interessant område med en spesiell historie, både påvirket av naturen og av stormaktspolitikken.

30 mil fra julenissen i Rovaniemi til Inari

Jo lenger nord vi kommer jo mer rein ser vi langs veien, og selv om det er mye snø og lite åpent vann så er tranene og svanene kommet for å være sommergjester. Vi har tatt kveld på hotel Inarin Kultahovi, et familiedrvet hotel med noen helt fantastiske filleryer på gulvene. Dagen startet ved julenissens landsby like nord for Rovaniemi, og etter et snarbesøk der er det nesten sånn at jeg tror julenissen er mer finsk enn norsk. Den var fint plassert inne i furuskogen, nesten et lite "julekjøpesenter".

Kulturlandskap i endring

Det mest framtredende elementet i kulturlandskapet i Norrbotten og Nord-Finland er de mange gamle høyløene som står på alle jorder. Mange har en karakteristisk form som er smalere nederst enn øverst, spontak er vanlig, men mange har fått plater på taket de siste årene. Mange er i ferd med å falle sammen. I dag har traktoreggene erstattet bruken av dem, eller den lille åkerlappen rundt dem har blitt plantet til med skog, eller er overtatt av småkratt. De står som et minnesmerke over en jordbrukstradisjon som er nesten borte, men som ennå preger området og naturen.

Törnedalen og Kukkolaforsen

Törneelven er grenseelva mellom Sverige og Finnland, og en elv kjent for sitt sikfiske. I Kukkolaforsen bygges det lange "brygger" om sommeren, og derfra fanges siken med håv når den går opp elven. I dag lå snøen enda på elvebredden, men vi fikk se elvebruset, og fikk servert en fantastisk Valborgsbuffet med sik og sikrogn i alle varianter, og laks og sild var det også mengder av. Skulle gjerne tatt med noen bokser med sikrogn hjem, men dem får vi bare kjøpt frosset så da blir reisa for lang. På turen har vi fått rogn av løye og rogn av sik, blandet med creme freche og dill. Kjempegodt. Jeg skal prøve med lodderogn når jeg kommer hjem, men den er nok både for salt og for stor.